(Source: come-crawling-faster)
“I pledge to set out to live a thousand lives between printed pages.
I pledge to use books as doors to other minds, old and young, girl and boy, man and animal.
I pledge to use books to open windows to a thousand different worlds and to the thousand different faces of my own world.
I pledge to use books to make my universe spread much wider than the world I live in every day.
I pledge to treat my books like friends, visiting them all from time to time and keeping them close.”
- Cornelia Funke
Standing on a hill in my mountain of dreams
Jeg er 19 år og går ikke på skole -
“Hva, går du ikke på skole hva skal det bli av deg og hvordan har du tenkt å finansiere alle sprellene dine du kommer til å falle fra samfunnet røyke hasj også heroin og ende opp med å sende =oslo sammen med Svein Harald fra Kristiansand og etterhvert DØ i en RENNESTEIN”
men jeg røyker sigaretter, drikker kaffe, leser bøker, går til legen og får bare positive svar på blodprøver, tegner, hører på Pink Floyd og Led Zeppelin
og neste uke begynner jeg å jobbe
på biblioteket der jeg vokste opp, biblioteket jeg kjenner ut og inn
biblioteket som er en av de få fine tingene jeg kan gå til
og da er det greit å ikke gå på skole.
But music seems to me to be the most closely identified with my soul. I mean, I feel that it’s the best for me. It just gets into the bloodstream so quickly, for no reason at all. You can close your heart, and you can sleep even with your eyes closed, but you can never close your ears.
(Source: jeffbuckleyforever)
Jeg tror jeg var rundt 10 år gammel første gangen jeg hørte hele Nevermind. Jeg var ung, dum og teit, men jeg husker det. Jeg husker jeg satte på albumet og ventet med å sove helt til slutten bare for å høre Something in the Way mens jeg sovnet. Det var den mest fantastiske følelsen jeg noensinne hadde opplevd.
Nevermind var favorittalbumet mitt de siste to årene på barneskolen, og jeg burde ikke la deg ødelegge det. Det burde ikke være slik at jeg ikke klarer å høre på Lounge Act fordi jeg ser for meg deg spille den på bass. Det er så urettferdig at du klarte å ødelegge dette, at du skulle klare å få meg til å ikke høre på dette albumet de siste 5 årene. At jeg skal føle at det er teit bare fordi jeg assosierer det med deg.
Det handler bare om å skape seg nye minner rundt det. Å skape en annen setting, og det skal jeg klare, uten deg, uten vonde minner. Uten å føle meg 11 år igjen, uten å tenke på barneskolen.
(Hva skjedde med “rather be dead than cool”?)
(Source: littleliesandbrokenhearts)
Det er noe så fantastisk spesielt med disse fem, og det går opp for meg igjen og igjen. Det lille hoppet i hjertet hver gang jeg hører introen til en av sangene deres, Det bandet jeg kan gråte, le, danse, feste, slappe av og sove til. Som trøster meg. Som gir den fineste følelsen.
Men jeg må tåle mye dritt også. Jeg forstår ikke helt denne trenden med å overbevise andre om at musikken de hører på er dårlig. Det er ikke min feil at Axl ikke kommer på scenen i tide, at de er oppløst og ikke snakker med hverandre, for hvorfor skulle det bety noe? Musikken de har lagd er jo der ennå for fuck’s sake og jeg bryr meg veldig lite om omstendighetene rundt det. Jeg vil bare høre musikken jeg. Sangene som har vært der og gitt støtte og håp i tider hvor alt bare var helt forjævlig vanskelig.
Det er det som er viktig. Derfor liker jeg ikke at de forteller meg at det er alt det andre som er viktig. Egentlig vil jeg bare brøle hold kjeft, men jeg lar være for de ser på det som uviktig og da er det ingen vits å bruke tid på å overbevise. Og tross alt er det fint å ha noe som bare er mitt.
I see the storm getting closer and the waves they get so high
Først og fremst er jeg litt redd nå. Jeg er redd for meg selv, for at jeg skal gjøre noe dumt, for at jeg kommer til å angre i framtiden.
Men jeg vil virkelig ikke gå på videregående. Jeg vil lære, ja, men i mitt eget tempo. Jeg vil stå opp morgenen, gå en tur, komme tilbake, ta en dusj, sette meg ved den skrivepulten jeg teknisk sett ikke har, drikke litt kaffe. ta en sigg og skrive og tegne. Finne inspirasjon i de minste ting. Også noen dager vil jeg kanskje lese litt sosiologi mens jeg hører på Estranged.
Sosialisering er viktig. Møte andre mennesker er viktig. Vi lærer oss å være en del av samfunnet og hvordan det fungerer. Vi blir lært opp fra vi er små til å være med i dette samfunnet uansett om vi liker det eller ikke. Vi skal gjøre det alle andre gjør, mene det alle andre mener.
Jeg er 18 år gammel. Jeg har gått på videregående i to og et halvt år. Med alt fraværet er det egentlig et og et halvt. Jeg har tatt meg pauser hvor jeg ikke har gjort en dritt av det som står over, unntatt av å høre på Estranged.
Jeg er bipolar. Jeg vet jeg er i en manisk periode. Jeg vet at det kommer til å gå til helvete. Men akkurat nå, nå kommer anarkisten fram i meg, og sier fuck that. Faen ta systemet, jeg vil ikke være med. Jeg vil virkelig ikke være med i det.
How can I be lost,
If I’ve got nowhere to go?
juli 2011
klokka var fire om morgenen og jeg satt på verandaen på ei hytte på nesodden
jeg så utover fjorden og forestilte meg hvordan de svømte i frykt
jeg så på himmelen og lette etter helikoptere enda jeg visste de var ferdige med å lete
jeg tente meg den fjerde røyken på rad og prøvde å lete etter den siste resten av håp, men jeg visste det, jeg visste at det ikke var noe håp
og hele verden sto stille og jeg visste at det var den siste gangen på lenge at jeg kom til å ha total sjelefred
å spise en vaffel med brunost føltes så surrealistisk, men jeg gjorde det likevel, og det ble bare enda en av de tingene som minner meg så kraftig om det, om de to døgnene vekk fra virkeligheten som hastet seg inn på meg, de to døgnene før stormen traff meg. hardt.
Noen ganger må man bare å gi slipp på alt og hyle og være ett med mengden. Det eneste som trenger bety noe er musikken. Smilene fra bandet og de rundt deg. Og den lille niåringen med rosa blinkesko som headbanget hardere enn alle andre til sammen. I 50 minutter kan man glemme alt og være akkurat der man er nødt til å være.
Og selv om det ble noen tårer under det ene minuttet med stillhet; det var akkurat dette jeg trengte.
